Kan alle bli myke? Svaret er ja, og vi forklarer hvorfor!

Mange begynner med yoga for å bli mykere. Noen tror at yoga ikke passer for dem fordi de opplever at kroppen er stiv. Andre tror fleksibilitet rett og slett ikke er fysisk mulig å oppnå fordi de er så stive i kroppen.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva fleksibilitet er og hvorfor det er anatomisk mulig for alle mennesker å bli myke.

Hva er fleksibilitet?

For å forstå hvorfor alle kropper kan bli myke er det fornuftig å forstå hva fleksibilitet faktisk er. Veldig ofte hører vi at mennesker som har god mobilitet eller fleksibilitet i kroppen har lange muskler, mens mennesker som er stive har korte muskler. Dette stemmer ikke.

Fleksibilitet er det man på engelsk kaller range of motion (ROM). På norsk heter det bevegelsesutslag. Når man jobber med fleksibiliteten i kroppen er det leddets bevegelsesutslag man jobber med. Fleksibilitet er leddets evne til å bevege seg ubegrenset og smertefritt i sitt optimale bevegelsesutslag. Hvert ledd i kroppen har sitt bevegelsesutslag og sin funksjon. Det vil være genetiske og anatomiske ulikheter i hvert enkelt skjelett som tilsier hvor mye fleksibilitet vedkommende kan oppnå, men disse ulikhetene er minimale sammenlignet med de ulikhetene vi ser i menneskers fleksibilitet i dag. På denne måten er det ikke musklene våre som er definisjonen på kroppens fleksibilitet, eller vår range of motion.

Det er allikevel ikke helt riktig å si at det kun er skjelettet som utgjør fleksibiliteten vår, og at muskler utelukkende ikke har en betydning. Alle som har sett filmer eller tv serier der gamle lik har blitt gravd opp, vet at et skjelett ikke henger sammen av seg selv. Når alt annet i kroppen er brutt ned ligger skjelettet igjen som en haug av bein. Kroppen våre har bindevev og bruskvev som henger kroppen sammen. Bindevevet vårt utgjør blant annet sener som binder muskler fast til ledd, og leddbånd som binder ledd fast til ledd. Bindevevet finnes også rundt organene våre, rundt musklene våre og til og med i mellom muskelfiberene. Bindevevet kan sees på som et spindelvev som fletter seg rundt i hele kroppen vår. I tillegg har vi en skjelettmuskulatur som forenkler leddets bevegelsesutslag, samt de større musklene som flere kjenner til og kan navnene på. Når et ledd i kroppen skal bevege seg i sitt bevegelsesutslag er det altså avhengig av musklene og bindevevet for å kunne gjøre dette.

På bildene under ser vi et kneledd for å illustrere hva som påvirker et leddutslag. Her ser vi hvordan de to bena (lårbenet og skinnbenet) ikke er festet til hverandre, men henger sammen via leddbånd (bunter av bindevev som er elastiske med stor strekkstyrke).

For at kneleddet skal bevege seg i sitt bevegelsesutslag må leddbåndene og senene (begge er en type bindevev), samt skjelettmuskelaturen strekke seg ut og trekke seg sammen. De større musklene som lårmusklene og leggmusklene bidrar også til å bevege kneet. Når vi står oppreist, lener vekten i venstre fot og bøyer vårt høyere ben bak oss, vil leddbåndene på fremsiden av kneet strekkes ut. Om vi holder høyere fot i høyere hånd vil muskelaturen på baksiden av låret trekke seg sammen, mens muskelaturen på fremsiden av låret vil strekke seg ut. De med mye mobilitet vil kunne bøye kneet dypere enn de med mindre mobilitet.

Hjernen, sentralnervesystemet og fleksibilitet

Hvorfor sier vi at muskler kan være lange og korte, når det ikke stemmer? Vel, dette er fordi det er en enkel måte å forklare hva som skjer i musklene når vi tøyer, selv om uttrykket ikke er helt korrekt. På samme måte som at skjelettet har bevegelsesutslag med minimale ulikheter fra person til person, har musklene våre også en form for bevegelighet med minimale forskjeller fra person til person. Det samme gjelder bindevevet vårt. Når en person med mye mobilitet i kroppen går inn i en posisjon som for andre virker umulig, strekker musklene og bindevevet til vedkommende seg mer enn hos andre som ikke kan gå inn i posisjonen uten å oppleve en hinsides smerte. Og her er en viktig nøkkelen. Smerte. 

Personen med mye mobilitet i kroppen har ikke lengere muskler enn personen med lite mobilitet i kroppen, men førstnevnte bruker mer av muskelfiberenets evne til å strekke seg ut, enn sistnevnte person. I begge kropper har de samme musklene nærmest lik mulighet for å strekke seg ut til enhver tid. Forskjellen er at hos førstnevnte signaliserer ikke hjernern og sentralnervesystemet at det kroppen er i ferd med å gjøre er farlig, og vedkommende vil derfor ikke oppleve smerte i posisjonen. Når en person med lavere mobilitet i kroppen prøver seg på samme posisjon, signaliserer hjernen og sentralnervesystemet at det vedkommende er i ferd med å gjøre, er farlig. Musklene trekker seg derfor sammen og vedkommende opplever smerte, som vil gjøre at vedkommende ikke utfører posisjonen. 

Fleksibilietet går kort sagt ut på å bruke musklene i hele deres naturlige bevegelsesbane. Begrensningene som mennesker med mindre mobilietet opplever kommer fra signalene hjernen og sentralnervesystemet sender ut, ikke musklenes evne til å strekke seg ut. Posisjonene som er avbildet over er rent anatomisk like tilgjengelig for alle individer, men vår evne til å utføre de avhengir av hvordan vi har brukt kroppen vår tidligere.

På denne måten er fleksibilietet ikke noe musklene, leddene og bindevevet må lære, det er noe hjernen og sentralnervesystemet må tillate. Hjernen vår og nervesystemet vårt ønsker å beskytte oss mot fare. Begge er ekstremt utsøkte funksjoner kroppen har, men på tross av deres utrolige evne til å tilpasse seg, går de ofte inn i autopilot-modus. Når vi ønsker å øke kroppens fleksibilitet må vi gjøre det rolig og kontrollert, slik at både hjernen og sentralnervesystemet får mulighet til å tilpasse signalene sine. Dersom en jobber for hardt eller raskt med fleksibilitet og det oppstår smerte vil dette forsterke hjernens frykt for å gå forbi det bevegelsesutslaget den tror er best for kroppen.

Fleksibilitet er tilgjengelig for alle

Fleksibilitet er ikke noe man har eller ikke har, det er noe man må lære. Og på tross av minimale forskjeller i hver enkelts anatomi er fleksibilitet tilgjengelig for alle. Noen vil nå større grader av fleksibilitet på grunn av sine gener og sin anatomi, men tilgjengeligheten for økt mobilitet er der for alle. Avhengig av hvilke aktiviteter man har gjort med kroppen sin, vil man ha trent hjernen til å tro at man trenger ulike funksjoner, hvorav andre ikke er like nødvendige. En fotballspiller har trent hjernen sin til å signaliserer at styrke og kondisjon er vesentlig, men at mobilitet ikke er nødvendig, og til og med at det kan være farlig å strekke musklene ut på den måten. En turner på den andre siden, vil ha lært hjernen til å tro at mobilitet er vesentlig for å mestre de bevegelsene utøveren utfører med kroppen sin. Musklene til en turner er ikke lenger enn en fotballspiller sine, men når en turner bøyer seg ned for å ta håndflatene i gulvet signaliserer hjerner til turneren at dette ikke er en farlig øvelse og dermed tillater musklene å strekke seg ut i øyeblikket. Fotballspilleren på den andre siden kan bøye seg frem for å nå fingrene til gulvet, men opplever at hendene ikke kommer lenger i knærne. Hjernen til fotballspilleren signaliserer at dette ikke er en trygg øvelse, og tillater ikke musklene å strekke seg ut i øyeblikket. Men når begge utøverene reiser seg opp igjen trekker musklene seg sammen. Da forblir ikke musklene til turneren lenger enn musklene til fotballspilleren. Musklene i bena til både fotballspilleren og turneren trekker seg sammen til utgangspunktet, og tilpasser seg den mobiliteten de trenger for å stå oppreist.

Det som er flott med at fleksibilitet er en aktivitet for hjernen, er at hjernen er i konstant utvikling og tilpasningsdyktig gjennom hele livet. Det betyr at vi kan lære hjernen vår nye ting hele tiden. Når man introduserer tøying, mobilitetstrening og fleksibilitet for hjernen vil den tilpasse seg, og med tiden signalisere, sammen med sentralnervesystemet, at den respektive øvelsen eller posisjonen ikke er farlig. På denne måten er fleksibilitet tilgjengelig for alle, og alle kan derfor bli myke.